Hva er arbeidsgiveravgift?

Arbeidsgiveravgift er en avgift som arbeidsgivere må betale sine ansatte som en del av finansieringen av folketrygden. Avgiften betales av lønn og annen avgiftspliktig godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold. Avgiftssatsene fastsettes av Stortinget hvert år. Det skal betales arbeidsgiveravgift uansett lønnens størrelse, det vil si også for lønn over 12 ganger grunnbeløpet som ikke danner grunnlag for opptjening av pensjonspoeng. Naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser til lønnstakere vil måtte inngå i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget hvis ytelsene er trekkpliktige etter skattebetalingsloven § 5-6.

Hvilken lov regulerer arbeidsgiveravgiften?

Lov om folketrygd (heretter «folketrygdloven») § 23-2 regulerer arbeidsgiveravgift. Bestemmelsens første setning er følgende:

«Arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innberette.»

Plikten til å svare arbeidsgiveravgift påhviler den som utbetaler lønn og annen godtgjørelse utenfor næringsvirksomhet. Det følger nemlig av ordlyden i folketrygdloven § 23-2 at det ikke skal betales arbeidsgiveravgift når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

Det kan oppstå en rekke grensedragninger i henhold til hvem som skal anses som arbeidsgiver i forhold til ansvar for arbeidsgiveravgift. To relevante dommer avsagt i Høyesterett i så måte er Rt. 1985 s. 957 og Rt. 1985 s. 977. Disse gjennomgås ikke nærmere her.

Konsulentoppdrag – pliktig å betale arbeidsgiveravgift?

Når det gjelder konsulentoppdrag, blir spørsmålet om konsulentene må anses å ha tatt i mot vederlag som selvstendig næringsdrivende eller om vederlag må anses utbetalt for arbeid eller oppdrag som ikke er ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Dette var spørsmålet for Høyesterett i Rt. 2000 s. 1981.

I nevnte dom var det slik at Fabcon AS utførte konsulentoppdrag for oljeindustrien. Til oppdragene ble det benyttet egne ansatte og innleide konsulenter som Fabcon AS meldte inn som selvstendig næringsdrivende. Spørsmålet var da om sistnevnte måtte anses å utføre sine oppdrag som ansatte slik at det måtte svares arbeidsgiveravgift. Det var inngått avtaler – skriftlige og muntlige – mellom Fabcon AS og konsulentene som omhandlet oppdraget innenfor vedkommende konsulent sitt spesielle kompetanseområde.

Avtalene ga konsulentene honorar etter «dagrate» som omfattet alle kostnadene og utleggene de hadde, og avtalene regulerte hvor lenge perioden på oppdragene skulle vare. Fakturering skjedde etterskuddsvis med grunnlag i godkjente timelister. Oppdragene var personlige og bruk av andre krevde samtykke fra operatøren. Fabcon AS hadde ikke instruksjonsmyndighet, verken faglig eller administrativt. Konsulentene var omfattet av ulykkes- og ansvarsforsikringen til Fabcon. Både konsulentene og Fabcon AS la til grunn overfor offentlige styresmakter at konsulentene var selvstendig næringsdrivende og således ble det ikke betalt arbeidsgiveravgift.

Høyesterett definerte først hvilke kategorier konsulentene kunne anses å falle innunder. Det måtte enten være tale om arbeidstakere, frilansere (oppdragstakere utenfor næring) eller selvstendig næringsdrivende. Videre ble det uttalt at begrepet selvstendig næringsvirksomhet måtte ha samme innhold ved fastsettelse av arbeidsgiveravgift til folketrygden som i skatteretten. Avgjørende for grensedragningen mellom ansatt og selvstendig næringsdrivende blir en helhetsvurdering av om avtaleforholdet har karakter av et arbeids- eller ansettelsesforhold.

Frilanser eller selvstendig næringsdrivende?

Det sentrale i vurderingen er om konsulentene drev på for egen regning og risiko. Når det gjelder egen regning og risiko i saken, talte betaling brutto, etterskuddsfakturering og opplegget for arbeidstid i retning av at det ikke var et ansettelsesforhold. Det ble uttalt at dersom det uttrykkelig hadde vært avtalt at konsulentene hadde risikoen for arbeidsresultatet, ville det ikke vært tvilsomt at avtaleforholdet ikke kunne anses som et ansettelsesforhold. Det var likevel tilstrekkelig holdepunkter til å fastslå at konsulentene drev på for egen regning og risiko.

Avgjørende for grensedragningen mellom frilansere og selvstendig næringsdrivende blir hvorvidt siktemålet er en vedvarende virksomhet. Intensjonen til konsulentene blir med andre ord sentralt. Det forelå ikke tilstrekkelige opplysninger om dette i saken, og Fabcon AS kunne ikke ha risikoen for at saken var mangelfullt opplyst.

Et enstemmig Høyesterett kom følgelig frem til skattekontorets krav ikke kunne bli tatt til følge. Fabcon AS pliktet ikke å yte arbeidsgiveravgift for konsulentene.

Advokatbistand

Om du ønsker bistand i forbindelse med problemstillinger som knytter seg til arbeidsgiveravgift, må du gjerne ta kontakt med oss. Vi kan blant annet bistå med å utarbeide en søknad om bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet. Når det gjelder arbeidsgiveravgift, kan konsekvensene av å handle i strid med regelverket bli store. Vi bistår deg om du sender en melding via vårt kontaktskjema.